Og hva har du lært på skolen idag?

Digital kompetanse er et av disse begrepene mange personer med innflytelse pynter sitt tåkeprat med om dagen. I fjor kom nemlig digital kompetanse (la oss kalle det DK) inn i Læreplanen, lærernes viktigste pedagogiske navigasjonredskap.

En såpass uprovoserende politisk beslutning skaper ikke den helt store debatten, siden verken politikere eller skolefolk vet helt hva det er de skal debattere.

Onsdag kom det likevel en brannfakkel fra Espen Holm, tidligere direktør for et it-selskap og forfatter av flere fagbøker.

Holm hevder at det er forfeilet å bruke tid på å lære ungene pc-bruk i skolen. For mye data i skolen går utover andre fag, fører til tapt konsentrasjon og fratar lærerne autoritet, mener Holm.

Tull og tøys, mener Morten Søby, ekspert på e-læring og leder for kompetansenetttverket ITU. Trøbbel med data i skolen skyldes ressursmangel, strategimangel, kompetansemangel og politisk surring, hevder pedagogen.

Problemet med Holms argumenter er at de er lettvinte og svakt funderte.

Utspillet i Aftenposten i går illustrerer først og fremst hvor tregt det egentlig går med integeringen av it i skolen, i den grad det er riktig at "dataskolen" virkelig er så dårlig?

Noen skoler er proaktive og veldig flinke: de tar aktivt i bruk Internett som mediekilde, men lærer samtidig elevene opp i kildekritikk; de bruker pc-en til fornuftig skrivearbeid og språkopplæring.

Andre er på det stadiet hvor en pc fortsatt er noe litt mystisk, tro det eller ei, som elevene skal få "leke seg med", for eksempel en gang i uka.

Det idiotiske er verken elevene, lærerne eller skolen, men slike forslag som det Holm kommer med, om at pc-en bør være et fag på linje med sløyd, et slags artig rom for kreativitet litt på siden av alt annet.

Dersom ni av ti elever skulle bli snekkere, hadde selvsagt sløyd vært et sentralt fag på linje med matte og norsk. Det kinkige med begrepet digital kompetanse er at det verken er et fag eller en konkret kunnskap som kan defineres i et stringent pensum.

Derimot er det vel snakk om et redskap, et intrument som det blir nødvendig å kunne for å beherske et hvert annet fag?

For lærere og elever flest flyter fingrene etter hvert rimelig naturlig rundt på et tastatur og til og med de bak katereret har hørt om chat og Messenger.

Utfordringen ligger derfor ikke i om eleven kan lage en proff Power Point-presentasjon, men om han eller hun forstår verden rundt seg. Og om den digitale kompetansen blir forstått av alle involverte som like nødvendig og selvfølgelig som tavle, kritt og bibliotek.

Det er dette som er den pedagogiske og ressursmessige hodepinen politikere, lærere og alle andre involverte snart må finne kuren for.

En sensor beklaget seg stort i en avis her om dagen. Artiumselevene lirte av seg et sjokkerende dårlig skriftlig engelsk.

Rettskrivingen og grammatikken var det verste han hadde sett i sine tjue år som sensor.

Det interessante i saken var likevel elevene som ble intervjuet. De skyldte nemlig på at rettskrivingsprogrammene pleide å ordne opp for dem når de snublet i rettskriving og grammatikk.

Så pc-en har skylda? Neppe, men eksemplet viser at læring handler om forståelse.

Hvis elever i småskolen blir flinkere til å skrive ved å bruke tastaturet i stedet for blyant og papir, er det ikke pc-ens fortjeneste at det fungerer fint, men det viser at læreren har skjønt at tastaturet kan være et like bra verktøy som blyant og papir.

Hvis elever i videregående lener seg på rettskrivingsprogrammer for å pynte på engelsken de egentlig ikke kan, betyr det bare at lærerne har en jobb å gjøre med de elevene som lurer seg selv til å tro at det er smartere å bruke digitale enn analoge jukselapper.

De kan altså gjerne være bedre i Word enn i engelsk, og likevel lide under digital inkompetanse..