Er du klar for sosial programvare?

Sherlock Holmes tok skikkelig feil da han hevdet at han brukte deduksjon til å løse sakene sine. Dette var lærdommen min gamle logikkprofessor hamret inn i skallen min. Faktisk er det slik at Sherlock (eller, mer presist, Arthur Conan Doyle) brukte induksjon, som i følge min ordbok er «å resonere fra en del til en helhet, fra enkelttilfeller til generelle regler, eller fra det individuelle til det universelle». Ved å jobbe seg frem fra en broket kolleksjon ledetråder til en full forståelse av butlerens handlinger og motiver drev Holmes/Doyle nettopp en slik prosess. Han dannet seg et bilde av universet rundt forbrytelsen fra noen få hint.
En liknende forvirring – som den mellom induksjon og deduksjon – synes å herske i den stadig viktigere diskusjonen rundt «sosial programvare», om meningen, målet og nytten.

Hva er sosial programvare?
Det faller folk helt naturlig å bruke programvare som et verktøy for å fremme personlige mål, og for å være sosiale. Derfor vil enkelte mindre strenge, regne «cc:» -linjen på en e-post for starten på sosial programvare, andre er mer restriktive med bruken av utrykket. Det kan være fristende å spørre «hva er vel ikke sosial programvare?» Jeg mener at frasen sosial programvare er mer nyttig hvis den brukes på programvare bygget rundt en eller flere av følgende funksjoner:
For det første at programvaren støtter samtaleliknende meningsutveksling mellom individer eller grupper – inkludert sanntidskommunikasjon og «sanntids-kommunikasjon», slik som henholdsvis IM (øyeblikkelige meldinger) og møteplasser for samarbeid i grupper (kan leses asynkront). Dette gjelder også spillet som alltid pågår i blogger (web logger), der en blogger kritiserer noe en annen blogger har sagt, og en tredje hopper på toget med flere kommentarer, og før du vet det har 40 personer sagt sin mening og noen har foreslått opprettelsen av en gruppeblogg for å diskutere temaet, hva det nå enn dreier seg om. Det blir en stor diskusjon som kan gå i alle retninger med små underdiskusjoner og samhandling.
Det andre elementet er sosial tilbakemelding. Dette gir en gruppe muligheten til å vurdere, kanskje dele ut karakterer til andres bidrag, som implisitt eller eksplisitt gir denne personen en digital sosial status. Digital status – noen ganger omtalt som karma (i Slashdot- modellen for nettsamfunn) eller whuffie (fra Corey Doctorows science fiction-roman, Down and Out in the Magic Kingdom) ­– vil vise seg som et svært viktig fenomen. Dette demonstreres tydelig av all den energien eBay-selgere legger i å opprettholde et godt rykte.
Det tredje elementet er støtte for sosiale nettverk – det å skape og ordne uttrykk for folks personlige kontakter, og hjelpe dem med å bygge nye relasjoner. Et eksempel er den foreslåtte FOAF –standarden (Friend of a friend), en XML-basert tilnærming til å definere dine interesser, telefonnummer, e-post og formen for relasjon du har med andre, inkludert det å lage lenker til deres FOAF-spesifikasjoner (som selvfølgelig viser videre til andres FOAF –spesifikasjoner, og så er mølla i gang) . Det er økende interesse for nettbaserte tjenester som Ryze, Friendster, LinkedIn og andre som er sosiale (også til forretningsbruk) nettverk , og som drives frem av en voksende bevissthet rundt smidigheten og fleksibiliteten som kan oppnås med Internettbaserte nettverk.
Adina Levin, forfatter av BookBlog, hevdet nylig at sosial programvare kan defineres som «verktøy som er mer avhengig av sosiale spilleregler enn programvarefunksjonalitet for å muliggjøre kontakt og samarbeid.» Men vi mener dette denne definisjonen overser det som virkelig skjer. Sosial Programvare gjør det mulig for oss å skape nye sosiale grupperinger, som så fører til at nye sosiale spilleregler formes. Økonom, humanist og samfunnsviter Kenneth Boulding skrev en gang at «vi skaper verktøy, og så former de oss.» Det er dette sosial programvare gjør. Det forandrer vår måte å sosialisere på.

Men hva er poenget?
Sosial programvare er ikke like godt mottatt i alle leire. Noen kjente cyberkulturhaier har latt seg irritere kraftig, slik som bloggeren Dave Winer, grunnleggeren av Userland, et blog-teknologiselskap.
– Sosial programvare? Jeg har vært i programvarebusinessen i 25 år, så jeg har sett denne typen opphausing om og om igjen. Ta noe som allerede eksisterer, gi det et stilig nytt navn og skryt av det til journalister og analytikere. For hver hype-runde fungerer det litt dårligere. Det fungerte bra på 80-tallet, men nå i det 21 århundre finnes det ikke nok analytikere til å gi denne merkelappen nok luft under vingene til å ta av, sier han. Winer mener P2P (peer too peer) var forrige gisp etter luft. Han husker hemmelighetsfulle invitasjoner til foredrag som endelig skulle fortelle oss hva P2P egentlig er.
Mange er uenig med Dave, de som mener at sosial programvare har bein å støtte seg på (og vinger). David Weinberger (Darwinmag.coms spaltist) har med stor tyngde sagt følgende: – For det første definerer jeg sosial programvare som den typen sosial programvare som nå er på fremmarsj, noe som begrenser feltet til programmer som hjelper grupper til å formes og organisere seg. Dessuten er det av mindre betydning om programvaren er gammel eller ny. Jeg er opptatt av det faktum at det nå er økt bevissthet (jf. hype) rundt denne typen programvare som noe viktig.

Sosial programvare: nedenfra opp
Sosial programvare vil antagelig få motsatt betydning av hva gruppevare og andre prosjekt- eller organisajsons-orienterte sammarbeidsverktøy var ment å være. Sosial programvare er basert på å støtte individers ønsker om å menge seg, deres ønske om å bli trukket inn i grupper for å nå sine personlige målsetninger. Kontrasten blir stor i forhold til gruppevare, der folk blir plassert i grupper som er definert organisasjonsmessig eller funksjonelt.
Én god metafor er verdt tusen ord, så jeg foreslår følgende: Sosial programvare virker nedenfra og opp. Folk melder seg på systemet (for eksempel ved å laste ned en IM-klient og registrere en ID der) og skaper så kontakter gjennom personlige valg og handlinger (jeg legger deg til min kompisliste og du velger å fjerne meg fra din).
Tradisjonell programvare former forholdet mellom folk og grupper fra toppen nedover. I en bedriftssammenheng er det vanskelig å forestille seg at en person kan unngå å være tildelt medlemskap i top-ned-grupper, slik som din arbeidsgruppe, din avdeling, budsjettkomiteen, osv. Etter hvert vil mer sofistikert programvare utnytte mer informasjon i slike kontaktsystemer – venner av venner, digital status basert på hvor aktivt du deltar, karaktergivningsfunksjoner og liknende. Og slik ny programvare vil støtte David Weinbergers ønske om at grupper skal kunne formes og selvorganiseres, fremfor å få en struktur og organisasjon presset på seg.
Blogging er et godt eksempel på denne dynamikken. Gruppeaktiviteten i forbindelse med blogging oppstår på mange måter. Skribenter publiserer sine tanker, andre kommenterer og stadig flere melder sine synspunkter. På samme måte starter sosial programvare med individene. Folk tar utgangspunkt i sine interesser, fordommer og kontakter, og disse blir reflektert i sosiale relasjoner, og fra meningsutvekslingen dannes det et nettverk av grupper. Så legger blog-utviklerne til mer funksjonalitet slik at blogger støtter denne gruppekommunikasjonen. Et eksempel er blog-konseptet Trackback – en teknologi som automatisk legger til referanser til andres blogger hvis de kommenterer noe du har skrevet.
Tradisjonell gruppevare setter gruppen, organisasjonen og prosjektet først, og individet i passagersetet. Som medlem i en Lotus Notes-gruppe for eksempel, vil du få spesifisert tilgang til spesifiserte typer informasjon, basert på administratorens innstillinger. Det handler om kontroll, det presser de generelle betingelsene på hvert individ. Individet blir fragmentert mellom en rekke uintegrerte gruppeidentiteter. Det faktum at du er involvert i andre grupper, at du har en lang historie i disse gruppene, er underordnet det bestemte målet med gruppa, hva det nå måtte være.
Sosial programvare reflekterer essensen av folks personlige samhandling. Det handler ikke om kontroll, men om evolusjon. Folk i personlig kontakt, som søker egne mål i kontakten og påvirker hverandre. Men det finnes ikke et enkelt klart definert prosjekt. Det er en kravlende verden med tentakler i mange retninger, hvor sosial kontakt kan bre seg og påvirke, fra det individuelle til en gruppe, til mange grupper og til slutt hele universet, eller i det minste den lille delen som bruker Internett.
Noe av det mest fascinerende er kanskje måten sosial programvare endrer gruppedynamikk – på tvers av tidssoner eller i samme rom. Sosial programvare vil ha en kjempeinnflytelse på hvordan bedrifter tilnærmer seg markedet sitt. Så de essensielle elementene i sosial programvare vil bli bygd inn i mer konvensjonelle programvareløsninger, og endre måten samarbeid og kommunikasjon blir styrt innen og på tvers av selskaper, og til slutt forandre måten selskaper selger og kommuniserer med kunder.

Skribenten for denne artikkelen er leder for A Working Model, et strategi og konsulentselskap med fokus på det kommende markedet for løsninger som skal skape sanntidsbedrifter. Han fullførte nylig en rapport om sanntidsbedriften for Cutter Consortium, og skriver nå en bok om samme tema.

Ny bølge?
Instant messaging har allerede sneket seg inn i mange bedrifter, under radaren til IT-avdelingen, og skapt en ny kommunikasjonsform. Og mer er på vei, hevder artikkelforfatteren. Disse nye kontaktformene skaper nye sosiale og forretningsmessige dynamikker, og etter hvert vil det endre bedriftenes organisering av kommunikasjon med kundene, hevder han. Det nye hype-ordet er sosial programvare.

Definisjon: En blog er en forkortelse for web log og er en nettside som har korte meldinger som oppdateres ofte. Det er som en en nettjournal eller hva er nytt –side.