Striden om MP3-loven

I februar 2005 offentliggjorde Kulturdepartementet Odelstingsproposisjon nr. 46 (2004-2005), som foreslo en lang rekke endinger i åndsverkloven. Mange av disse endringene er spennende. For eksempel foreslås en utvidelse av muligheten til eksemplarfremstilling på grunnlag av avtalelisens (utkastet § 14) som i praksis vil si at f.eks. en bedrift for sitt intranett kan klarere rettigheter til digitalisering av utgitte verk gjennom avtale med Kopinor. Internasjonalt er dette en uvanlig gunstig ordning for brukerne, og den norske løsningen vil nok vekke oppsikt.

Men i stor grad er forslaget en gjennomføring av EUs såkalte «opphavsrettsdirektiv» (22.5.2001), og som Norge må gjennomføre på grunnlag av EØS-avtalen. Dette direktivet har bl.a. en artikkel 6 som krever vern av tekniske beskyttelsesmekanismer som kopi- eller tilgangskontroll. Dette er EUs tilnærming til etterlevelse av en forpliktelse som flyter av en traktat fra 1996, og som USA har gjennomført med den kontroversielle og mye omtalte Digital Copyright Millennium Act (DCMA). Det sto strid om hvordan traktatens bestemmelser skulle innføres i EU-landenes opphavsrettslovgivning, og den løsning direktivets artikkel 6 representerte, var kontroversiell. Men selv om man er uenig, er man bundet når bestemmelsen er gyldig vedtatt.

Likevel har land en viss frihet til å utforme nasjonale bestemmelser. Og i Norge brukte departementet denne friheten til å tøye forståelsen av artikkel 6.

På grunn av rettspolitiske overveielser blir vernet av ulike former for beskyttelsesmekanismer begrenset på flere måter. Den vil bl.a. ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av verket på relevant avspillingsutstyr, jfr. utkastet § 53a, 2.ledd. Likevel presiseres, kanskje ikke på den mest elegante måte, at dette ikke gir adgang til å omgå sperrer for formatkonvertering, f.eks. ved å konvertere en tradisjonell kompaktplate med kopisperre til MP3-format.

På dette punktet har vi denne våren høstet verdifull, rettspolitisk erfaring – for nettopp denne begrensningen høstet storm. Begrensningen ble sett på som så karakteristisk for lovforslaget at det omfattende forslaget gjerne omtales som «MP3-loven». Vi har erfart i alle fall to ting:

Det første visste vi vel fra før. Åndsverkloven er en komplisert og formell lovgivning hvor det ikke alltid er lett å skjønne begrunnelsen for bestemmelsene, særlig ikke når de knytter seg til internasjonale avtaler og en omfattende praksis som i alle fall går tilbake til Bern-konvensjonen fra 1884. Man kan ikke forvente at selv den alminnelig informerte bruker skal ha særlig innsikt i dette spesialiserte regelverket, og det gir grunn til refleksjon at det på grunn av den tekniske utviklingen har vokst fra å regulere forholdene mellom profesjonelle parter som f.eks. forfattere og forlag, til å gjelde direkte for forbrukere.

Det andre var den energi som ble utløst fra dem som bruker informasjonsteknologi selv – da særlig MP3-brukere. De kastet seg inn i debatten med en styrke som vekker begeistring for en jurist som har vent seg til en ganske annen passiv holdning til nye lover selv om sentrale samfunnsforhold. Tekniske løsninger som sluttpoengtallet i folketrygden er f.eks. aldri blitt gjenstand for en slik generell interesse, selv om det sikkert har større betydning.

Så får det da heller være at debatten ble båret oppe av entusiasme for ny teknologi snarere enn innsikt i opphavsrett. Og oppgaven med å formidle den rettslige sammenhengen må fortsatt løses – det norske forslaget er faktisk begrunnet med argumenter som er beslektet med dem som brukes av «MP3-folket», som kanskje burde heie på den nordiske innsatsen på denne internasjonale, rettspolitiske arena snarere enn bue på Kulturdepartementet.