På bærtur i det virtuelle

Virtualisering er å løse opp bindingen mellom utstyr og programvare. Ordet ”virtuell” betyr tilsynelatende, én maskin opptrer som om den var flere, moderne Tordenskjolds soldater. Det kan for eksempel bety at én maskin kan kjøre to miljøer, uavhengig av hverandre. Nøkkelordet her er "uavhengig" – de fleste maskiner brukes rutinemessig til flere ting, men innenfor samme "miljø", dvs med samme operativsystem. Vil du kjøre to operativsystemer på én maskin, har du bruk for virtualisering. Men hvorfor skulle du det? Å kjøre for eksempel produksjon og testing på samme maskin regnes som dårlig praksis, en uheldig stopp kan føre til at maskinen går ned, dermed går produksjonen. Det er mye bedre å skille dem ad.

Kort fortalt finnes det tre grunnleggende varianter av virtualisering. Den ene er å dele plattformen fysisk – for eksempel at miljø A får tildelt to prosessorer, miljø B får resten. Den andre er kalt "hypervisor" som er et programvarelag med flere miljøer som sitter oppå. Hypervisoren styrer utstyret direkte og prioriterer ressursbruken ut fra avtalte regler. Den tredje formen er Virtual Machine Monitor som ligger ovenpå vertens operativsystem og fordeler ressurser til flere gjestemiljøer med sine respektive operativsystemer. I alle disse variantene er miljøene "innelåst", så de ikke kan ødelegge for hverandre.

Inntektssikring

Her ligger det selvfølgelig plenty med tekniske utfordringer, men de er etter hvert velkjente. I tillegg finnes det en mer usynlig utfordring: Hvor mye skal kundene betale i lisensavgifter? Spørsmålet kommer opp fordi det å bruke én maskin når kunden ellers ville ha brukt to, betyr penger spart. Leverandørene er ikke begeistret, de vil beholde eller helst øke kontantstrømmen. Inntektssikring, heter det.

Hvordan argumenterer leverandørene? De mener at virtualisering gir kundene merverdi, Kundene sparer penger på mindre hardware og mindre arbeidskrevende drift. Det må da være verdt ganske mye, sier de. Her er det viktig å ha klart for seg at programvaren leveres av noen, maskinvaren av noen andre. Noen vinner på lykkehjulet, og noen andre taper på karusellen.

Å bringe verdi inn som argument for høyere priser, har interessante implikasjoner. Skal du bygge hus, må du kjøpe deg en hammer. Men det er ingen i butikken som spør hvor dyrt huset skal bli. Det er ikke slik at hammeren skal koste mer hvis huset ditt skal koste lite. Eller omvendt.

Det finnes ikke en gjennomtenkt og alment akseptert kostnadsmodell for virtualisert programvare. Leverandørene kan skjele til stormaskiner der virtualisering har vært praktisert i en årrekke, men de blir ikke mye klokere fordi der leveres utstyr og basis programvare av samme leverandør, vanligvis IBM. Hvem som vinner og hvem som taper er ikke av så stor interesse.

Presisjon

Vanligvis er det flere leverandører av programvare involvert i de enkelte kundeinstallasjoner. Det vil si at en fornuftig løsning forutsetter at det kan måles med noenlunde presisjon hva maskinkapasiteten blir brukt til. Først da kan pengene fordeles leverandørene imellom på en rettferdig måte. Måleverktøy som virker på tvers av ulike typer av programvare finnes imidlertid ikke. Det eneste alle kan være enige om er hvor mye kapasitet maskinen har, men å betale mer for programvaren fordi maskinen er kraftigere, gjør kundene sure. De tenker på antall brukere, og dét tallet blir ikke større fordi en større maskin erstatter flere mindre.

Vi beveger oss inn i ukjent terreng. Kundene bør være påpasselige. Leverandørene har presentert kompliserte, nye lisensieringsavtaler som tar hensyn til virtualisering. De har valgt hver sin løsning. De bruker ulike begreper og betingelser. Hvis kundene ikke bruker nok tid på å forstå hva avtalene innebærer, og lærer seg å argumentere riktig, risikerer de å betale mer for programvaren enn godt er. Istedenfor å spare penger, kan de ende opp med lang nese.

hidas@online.no