Skattelette eller velferd?

Egobølge?
Noen hevder at valgkampens fokus på skatt er et uttrykk for grådighetskultur, egobølge og økende materialisme i et land hvor de fleste allerede har det godt. Jeg tror ikke det er riktig. Når ble det ”hjerterått” å ville bestemme mer over hva egen inntekt skal brukes til? Jeg tror heller ikke at interessen for skatt bunner i en plutselig interesse for grunnleggende politiske spørsmål om det offentliges rolle i samfunnet – hvilke oppgaver må tillegges det offentlige og hvor mye er vi villige til å betale for dette , og hvilke oppgaver kan med fordel overlates til markedet og det sivile samfunnet? Derimot tror jeg at folk rett og slett er i ferd med å bli skattetrette. I løpet av de to siste årene har nemlig skattetrykket i Norge økt mens man i resten av Europa setter skattene ned. Det er betegnende at det er sosialdemokratiske regjeringer i Europa som går i bresjen for skattereduksjonene.
Det sier litt om skattetrykket i Norge at en gjennomsnittlig industriarbeider betalte over syv månedslønner i skatter og avgifter i fjor. Dette fremgår av en rapport fra NHOs europeiske paraplyorganisasjon UNICE. Nå må en industriarbeider betale skatt tilsvarende lønn til 3. august. For to år siden var datoen 31. juli. Svenske arbeidere har til sammenligning gått én dag i motsatt retning, fra 15. august til 14. august. Beregningene er gjort ut fra inntektsskatt, avgifter og moms.

Et valg?
Vil vi ha skattelette eller velferd? Dette spørsmålet har blitt stilt flere ganger i årets valgkamp. I spørsmålet ligger det en forutsetning om at skatteletter og velferd ikke lar seg kombinere. Med velferd menes da en stor skattefinansiert offentlig sektor. Jeg tror ikke graden av velferd øker proporsjonalt med antallet offentlig ansatte. Man kan ikke sette et likhetstegn mellom høye skatter og høy velferd. Faktisk er det tvert imot sammenheng mellom skatteletter og økonomisk vekst som igjen er en nødvendig forutsetning for velferd. Et meget illustrerende eksempel som viser sammenhengen mellom skatteletter og vekst var skattelettelsene President Kennedy gjennomførte tidlig på 1960-tallet. På den tiden var inntektsskatten rekordhøy i USA. Kennedy ble advart mot budsjettunderskudd som følge av forslagene om dramatiske skattereduksjoner. Kennedys mål med skattelettelsene var å gjenreise det private initiativ for dermed å øke veksten som hadde bremset opp kraftig siden 1950-årene. Planen som først ble iverksatt etter Kennedys død førte ikke bare til kraftig økonomisk vekst (5,8 prosent i 1965) men også til økte skatteinntekter som følge av økt økonomisk aktivitet.
Det er en feil  å tro at det kun er det offentlige selv som kan produsere gode velferdstjenester. Erfaringene med privat tjenesteproduksjon på oppdrag av det offentlige (konkurranseutsetting) gir god grunn til å ønske større omfang av dette enn i dag. Faktisk viser en helt fersk undersøkelse fra NHOs svenske søsterorganisasjon Svenskt Näringsliv at konkurranseutsetting også fører til økonomisk vekst i svenske regioner. Veksten følger av nyetableringene i tjenestesektoren.

Private løsninger
Privatproduserte velferdsløsninger er ingen trussel mot andre enn dem som fremdeles svermer for monopoler. Det er ganske enkelt slikt at monopoler, uansett om de er offentlige eller private, ikke behøver å ta hensyn til markedet (brukerne av tjenestene). Monopolenes manglende markedstilpasning lar seg vanskelig kombinere med den individualiseringen som vi finner i alle de rike landene. Autonomi, valgfrihet og selvrealisering blir viktigere for stadig flere. Årsakene til denne individualiseringen finner vi blant annet i et høyere utdanningsnivå, høyere materiell levestandard og økt likestilling mellom menn og kvinner. En følge av individualiseringen er økende etterspørsel etter individuelt tilpassede velferdsløsninger. Det sier seg vel selv at etterspørsel etter større mangfold i tjenestene best møtes med et større mangfold av tjenesteprodusenter..
Dessuten vet vi at arbeidskraft vil  være en knapp faktor i Norge og i alle andre land vi sammenligner oss med i mange år fremover. Hvis sysselsettingen i offentlig sektor skal fortsette å vokse som i dag (2,2 prosent i året) vil det i 2010 være behov for 190.000 flere sysselsatte i offentlig sektor alene. Ifølge Statistisk sentralbyrås befolkningsprognoser vil samlet tilgang på nye yrkesaktive til arbeidslivet i samme tidsrom være 140.000 personer (!)
Fortsatt vekst i offentlig sektor vil måtte gå på bekostning av næringslivet. Tallene illustrerer godt at man her står i fare for å sage ned grenen man sitter på: Et fungerende næringsliv er selve fundamentet for velferdssamfunnet – godene må skapes før de kan fordeles.

Skatteletter eller velferd? Riktig svar er ja, takk begge deler.