Bidrar Innovasjon Norge til innovasjon i Norge?

Bidrar Innovasjon Norge til å gjøre norsk næringsliv mer robust i møte med globaliseringen? Mer kunnskapsintensivt og innovativt? Eller er det slik at Innovasjon Norge først og fremst syr puter under armene på næringsliv som ikke er særlig konkurransedyktig, og på denne måten bremser norsk omstillingsevne?

Med et så ambisiøst navn som "Innovasjon Norge" burde vel svaret være ganske opplagt. Men det er grunn til å lure på hva effekten er av de milliardene Innovasjon Norge hvert år putter inn i næringslivet. Derfor har vi i Abelia brukt forsommeren til å gjøre noen undersøkelser av hva Innovasjon Norge bruker pengene til.

Fordi vi ikke har innsyn nok til å gå inn i detalj på enkeltprosjektnivå har vi konsentrert oss om de store tallene. Vi har for eksempel ikke studert Innovasjon Norges utlandsvirksomhet og heller ikke sett på nettverkssatsingene gjennom blant annet Centres of Expertise og Arena-programmene. Men dette er uansett små beløp i den store sammenhengen.

70 prosent til jordbruk og fiske

Spørsmålet Abelia har stilt er hvilke næringer og hva slags virkemidler det er som nyter godt av de rundt fire milliardene som gis i direkte lån og tilskudd fra Innovasjon Norge til bedrifter hvert år. Svaret er ikke spesielt oppmuntrende:

For det første kan vi slå fast at i årene 2005-07 gikk 70 prosent av de fire milliardene Innovasjon Norge gir i lån og tilskudd til jordbruk, fiske og industri. Når er det ikke noe galt med innovasjon i disse næringene, men det er vel neppe slik at 70 prosent av innovasjonen i en moderne og teknologisk kunnskapsnasjon skjer i disse sektorene.

For det andre ser vi at det er de minst kunnskapsintensive virkemidlene som får mest penger fra Innovasjon Norge. Lavrisikolån og bygdeutviklingsmidler dominerer stort, mens mer kunnskapsintensive virkemidler, som IFU/OFU-kontrakter og støtte til innovasjonsprosjekter, får langt mindre penger.

Ikke de største byene

For det tredje er store deler av landet mer eller mindre utelukket fra å motta støtte fra mange av ordningene i Innovasjon Norge fordi disse pengene ikke kan benyttes i de største byene. Og siden det er der både universitetene og flertallet av kunnskapsbedrifter er lokalisert, virker dette sterkt begrensende på for eksempel ikt-bedrifters muligheter til å motta støtte.

For det fjerde virker det som de såkalte bransjesatsningene i Innovasjon Norge bare eksisterer på papiret. Satsingene på for eksempel energi/miljø, olje/gass, maritim sektor og ikt har fatt mellom 0 prosent og 3 prosent av de totale bevilgningene. Mens de store pengene har gått til landbruk, fisk og annen industri enn oljenæring og energibransjen.

Og for det femte er det åpenbart slik at Innovasjon Norge i dag er styrt på en slik måte at det vanskelig kan være særlig kraftfullt. De har førti ulike eiere som stiller hver sine krav om hvordan akkurat deres penger skal brukes. Det kan ikke være lett å være styre og ledelse i Innovasjon Norge, når det kommer øremerkede midler fra førti ulike sektordepartementer og fylkeskommuner.

Grundig evaluering

Jeg synes ikke det bør være noe mål at staten skal bruke masse penger på å subsidiere næringslivet. Men det er fornuftig at staten bidrar til å fremme omstilling og innovasjon i næringslivet slik at landet er bedre rustet til å møte globaliseringen. Vi vil få knapphet på kvalifisert arbeidskraft i årene som kommer. Derfor er det viktig å fremme vekst i bedrifter som kan vokse internasjonalt og som tåler sterk konkurranse fra utlandet, og la være å binde opp kloke hoder i subsidierte virksomhet som uansett ikke klarer å overleve på lang sikt uten offentlig støtte.

Regjeringen har nylig varslet at den vil foreta en grundig evaluering av om Innovasjon Norge bidrar til de innovasjonspolitiske målene den har satt. Det skal bli interessant å se resultatene. Forhåpentligvis kan det bli starten på en viktig debatt om innretningen av de næringspolitiske virkemidlene i Norge.

Paul Chaffey, Abelia