Dyr og dårlig datahåndtering

Vi står i grålysningen ute i skogen, et dusin mennesker som av midtlivskriser eller andre årsaker med ett har blitt opptatte av å gå fort på ski. Vi skal teste ut om det er mulig å lære seg å gå teknisk mer riktig, etter tretti til førti år med selvlærte, vranglærte vaner. Det er det. Kurslederen er ikke bare tidligere verdensmester, hun er også en god pedagog. "Det gjelder å finne de sentrale dominobrikkene", sier hun, "de som får resten til å falle på plass".

Det kan være høye skuldre og feil armbruk hos en, et slapt fraspark hos en annen. Poenget er at ved å rette på disse sentrale elementene kan hele rytmen og dynamikken falle på plass. Resultatet er bedre arbeidsprosesser, mer effektiv bruk av kreftene du har til rådighet.

Gjenbruk og sikkerhet

Nok om diagonalgangens mysterier. Parallellene til arbeidet vi gjør i utviklingen av offentlig sektor er etter min mening åpenbare. Fra og med dette budsjettåret er det trangere tider i offentlige budsjetter. Dermed må vi jobbe smartere, bruke kreftene bedre, få mer igjen for den samme ressursinnsatsen. Og det finnes dominobrikker i offentlig forvaltning som, når de faller, vil utløse dynamikk og endringer i arbeidsprosesser som gir omfattende fornying. Jeg tenker spesielt på gjennomgående hindre for å utnytte potensialet i nye ikt-løsninger fullt ut. La meg peke på de to brikkene som først springer meg i øynene: Gjenbruk av grunndata og sikker innlogging.

Les også: Dansker vil stoppe Bankid

Det offentliges håndtering av det vi kan kalle grunndata om hver enkelt av oss, er hinder nummer en. Det vi samlet sett gjør i offentlig sektor i dag, kan ikke karakteriseres som annet enn "dyrt og dårlig". Vi ber om samme informasjon fra innbyggerne et utall ganger, og mater opplysningene inn i en anselig mengde systemer, som i liten grad utveksler informasjon seg imellom.

Det koster mye, datakvaliteten blir svak, og det er dårlig service til den enkelte. Her snakker vi heller ikke kun om utfordringer på tvers av sektorer, eller institusjoner, for den saks skyld. Eksempelvis er tallet på pasientregistre knyttet til ulike fagsystemer og fagdisipliner på enkelte sykehus tresifrede. Sett at vi hadde et sentralt folkeregister som var godt oppdatert, og godt integrert med aktuelle fagsystemer? Det krever blant annet god tilgang, presise og felles forståtte definisjoner på innholdet i datafeltene og adekvat prising av transaksjonene. Lånekassa har en visjon for dette feltet som jeg mener er god og nærmest selvfølgelig i 2010: Presenter alle opplysninger om låntaker, slik at vedkommende får anledning til å korrigere, men slipper å legge inn opplysningene selv. Med alt fra adresse til inntekt og trygdeytelser inne fra før, gjenstår kun å spørre den glade student "hvor mye skal du ha?"

eID til folket

Sikre innloggingsløsninger så du og jeg kan oppleve digitale tjenesteyting fra det offentlige er hinder nummer to. I de neste par årene vil stadig flere offentlige virksomheter ønske å gå i blant annet Skatteetatens forspor, og realisere selvbetjeningsløsninger for sine tjenester på nettet. Dette vil i mange tilfeller kreve et høyt sikkerhetsnivå på innloggingsløsningene. Visjonen er trygge og solide innloggingsløsninger, som folk har tillit til og som de kjenner igjen.

Les også: Villig til å ta sikkerhetsrisikoer

Knipser vi ned disse to dominobrikkene vil mye skje. Hvorfor har vi ikke gjort det allerede? Det er selvsagt fordi det er et krevende og omfattende arbeid som skal til. Dagens situasjon er resultatet av tretti til førti år med ikt-utvikling. Ikke nødvendigvis vranglært og feilslått, men med svakt grep om helheten i det offentliges behov.

Men fatt håp. I regi av Finansdepartementet og Skatteetaten arbeides det med videreutvikling av det sentrale folkeregisteret. I Difi er jobb nummer en fortsatt utvikling av eID til forvaltningen og folket.

Hva må til for å nå målet? Si din mening under!

Les også: Mer it-makt til Aasrud