Vil proprietær programvare dø ut?

Frem til 1600-tallet var det hemmelighetshold som dominerte i den vitenskapelige verden. Vitenskapsmenn foretrakk å holde sine oppdagelser for seg selv.

På 1600-tallet skjedde det imidlertid noe i Vest-Europa. Deling og spredning av kunnskap kom på moten. Konkurransen mellom nasjonalstatene og utbredelsen av trykkekunsten medførte oppbygging av vitenskaplige institusjoner, som for eksempel Royal Society i England (1654).

Den første store gevinsten av utviklingen var jordbruksrevolusjonen i Vest-Europa. Produktiviteten i jordbruket økte bratt, og frigjorde store mengder arbeidskraft, som var en forutsetning for den påfølgende industrielle revolusjonen. Kunnskapsdelingen akselererte den teknologiske utviklingen voldsomt i Nord-Europa. Kontrasten til kirkedominerte Syd-Europa var skarp.

Uten denne delingskulturen ville vi ikke sett dampmaskinen, vevemaskinen og en rekke andre grunnleggende oppfinnelser for vår sivilisasjon.

Åpenhet

Åpenheten dominerte vitenskapen også da de første moderne datamaskinene ble utviklet. Frem til slutten av 1970-tallet var datamaskinbrukere vant til fri tilgang til kildekoden til programvaren de brukte. Det gjaldt både stormaskiner og siden for det revolusjonerende operativsystemet Unix fra AT&T i USA.

Les også: Ønsker mer friprog med slips

For fri programvare er Unix særlig interessant, siden Linux er en type Unix. For telemonopolet AT&Ts del var det ikke bare åpenhetskulturen som bidro til at Unix ble gjort fritt tilgjengelig. AT&T ble på 1970-tallet pålagt av amerikanske antitrustmyndigheter å bare stelle med telekommunikasjon. Derfor lisensierte selskapet Unix ut med få begrensninger og til en billig penge.

Disse fordelene og fraværet av brukerrestriksjoner skapte en voldsom utviklingsdynamikk. Men idyllen tok slutt på begynnelsen av 1980-tallet. Da ble AT&T delt opp i de såkalte Baby-bells, og konkurranserestriksjonene fra 1970-tallet ble fjernet. AT&T så potensialet i Unix og strammet inn på lisensieringen. Storbrukerne av Unix, som Berkely universitetet, hadde utviklet sin egen versjon av Unix. Disse ble nå saksøkt av AT&T.

Den nye restriktive linjen til AT&T var lite populær. Brukerne ønsket frie hender, ikke rettssaker. Av den grunn begynte en mann å skrive sin egen klone av Unix. Året var 1982, og mannen var Richard Stallmann.

Stallman døpte sin nye baby for GNU – et slags ordspill på "GNU’s Not Unix". For Stallman var det viktig å gjenopprette den delingskulturen han kjente fra 1970-tallet, uten risiko for at noen en dag ville stenge døren, slik AT&T hadde gjort.

Les også: Friprog-bevegelsens største utfordring

Kongstanken var: Retten til bruk må ha en betingelse om å dele, så alle kan nyte godt av forbedringer. Til evig tid. For å få til det, skrev Stallmann lisenser. I 1991 endte han opp med GNU General Public License (GPL).

Kritisk masse

Fri programvare hadde stor fremgang, og oppnådde kritisk masse en gang midt på 90-tallet. Dermed gjenoppsto dynamikken Stallmann og de andre pionerene hadde opplevd på 1970-tallet. Delingskulturen som la grunnlaget for vår moderne sivilisasjon, hadde dermed returnert til programvarens verden.

I dette historiske perspektivet kan utviklingsmodellen til lukket programvare anses som et avvik fra åpenhetskulturen etablert på 1600-tallet, om enn ikke en historisk parentes. For også etter kunnskapsdeling ble vanlig, har hemmelighold fortsatt. I et historisk perspektiv er det dermed ingen grunn til å tro at lukket programvareutvikling vil dø ut med det første, men heller at en mer naturlig og sunn balanse vil gjenoppstå.