Lang natts ferd mot OEP

Ja vel. En pilotperiode på 17 år. Enkelte kan finne på å hevde at det er en smule lenge. Men Offentlig Elektronisk Postjournal (OEP) er en bekreftelse på at den som venter lenge, venter på noe godt.

Det var i 1993 OEP startet som et prøveprosjekt. Prøvedriften siden den gang har gjort det mulig å søke i postjournalene til et utvalg departementer og statlige virksomheter. Tjenesten har vært tilgjengelig for 200 aviser, magasiner, radio- og tv-stasjoner. Årsakene til den lange prøveperioden er flere. Noe av forklaringen ligger i utfordringer knyttet til integrasjon mellom OEP og virksomhetenes arkivsystemer. En annen årsak er at arbeidet med den nye offentlighetsloven og forskriften som ligger til grunn for OEP har vært krevende. Og: det er ikke til å stikke under en stol at den åpenheten som OEP bringer inn krever en holdningsendring i offentlig sektor; ja rett og slett mot til å la sine vurderinger bli eksponert for alle.

Syretesten

Det store spranget som nå tas med OEP bringer Norge helt i forkant på verdensbasis når det gjelder å gi både media og innbyggerne generelt innsyn i forvaltningen. Her har du en gratis tjeneste, åpen for alle og universelt utformet, som gir deg muligheten til å søke frem post og dokumenter statsforvaltningen har produsert om en sak. I første omgang er alle departementene, Statsministerens kontor samt flere andre statlige virksomheter med i OEP. Øvrige statlige virksomheter, inkludert fylkesmennene, vil bli faset inn etter hvert som disse er klare til å delta. I Difi skal vi sørge for god forvaltning av tjenesten, som altså er ganske unik, sett i internasjonal sammenheng.

Syretesten på nytteverdien av en tjeneste er jo bruken av den. Interessant da å registrere, at innsynskravene til statsforvaltningen ble firedoblet i perioden etter at OEP ble lansert. Denne veksten i innsynskrav er også en god illustrasjon på de dilemmaene vi må leve med i det offentlige. OEP gir åpenbart klart bedre muligheter for innsyn, men innebærer også en mulig trussel mot kapasiteten til arkivene i de ulike virksomhetene.

Et annet dilemma ligger mellom ønsket om en forvaltning som er åpen og tilgjengelig for innsyn og ønsket om å ivareta personvernet til de som har en kommunikasjon med det offentlige. Det ligger noen begrensninger i løsningen som skal balansere åpenheten og søkbarheten mot personvernet. Gjennom blant annet å sikre at personnavn ikke er søkbare etter tolv måneder, gjør vi det vanskelig å bygge opp profiler på hvordan enkeltpersoner agerer mot det offentlige.

Balanse

De fleste løsninger kan benyttes til flere formål enn det de egentlig er ment for, på både godt og vondt. Mange vil mene at skattelistene er et eksempel på medaljens bakside. Etter at disse ble elektronisk tilgjengelig har de blitt gjenstand for den enkeltes nysgjerrighet, neppe begrunnet ut fra samfunnsmessige hensyn, søkbare fra blant annet nettaviser og integrert i sosiale medier som Facebook. Med OEP som er elektronisk og åpen for alle risikerer man noe av det samme. Bør innbyggere som kontakter forvaltningen være bekymret for hvordan de i postlister fremstår for naboer eller eksisterende og fremtidige arbeidsgivere? Men bruk til andre formål kan også være av det gode. OEP, som egentlig skal gi grunnlag for bedret innsyn og kontroll med offentlige virksomheter, kan også bedre rettssikkerheten til den enkelte ved at det blir lettere å skaffe seg informasjon om tilsvarende saker som sin egen, blant annet tidligere praksis og vedtak.

Kort sagt: OEP er som så mye annet en historie om å balansere ulike og til dels motstridende hensyn. Men først og fremst er OEP historie om et langvarig arbeid frem mot å ta i bruk en it-løsning som kanskje ikke er så imponerende rent teknologisk, men som gjør en tydelig forskjell for hvor åpen tilgjengelig forvaltningen i Norge er for deg og meg.