Del 1 - Fotograferingen

Første steg i veien mot det perfekte digitale bilde, er selve fotograferingen. I denne situasjonen trenger vi å vite litt om hvordan kameraet og optikken fungerer, og om hvordan vi kan bruke kameraet. Prinsippene er i utgangspunktet de samme for filmbasert og digital fotografering.

Lys og farge

Alle vet at fotografering handler om å fange lyset. Men hva er lys? Fotoner er navnet på de små partiklene som strømmer ut fra alle lyskilder med høy fart, 300 000 kilometer i sekundet – med andre ord det vi kaller lysets hastighet. Når ingenting er i veien, beveger fotonene seg i rett linje. Når de treffer noe – en blomst, et hus, et ansikt – blir lysstrålen enten oppslukt (absorbert), kastet tilbake (reflektert), spredt eller bøyd av.

Solspekteret inneholder lys i mange farger. En rød gjenstand absorberer for eksempel alt annet enn rødt lys fra solspekteret. Derfor ser vi gjenstanden som rød. Et grønt blad absorberer alle andre farger enn grønt, som reflekteres til våre øyne – og våre kameraobjektiver.

Fargelære står sentralt i begynnelsen av artikkelserien. Vi ser nærmere på hva primær- og sekunderfarger, fargeblanding og fargekanaler er, og hva begrepene betyr i praksis. Dessuten er det på tide å forstå hva histogrammet kan fortelle om bildene.

Optikken, filmen og bildebrikken

Har man behov for å vite noe om brennvidde og lysstyrke? Dette er de to viktigste begrepene knyttet til kameraets objektiv.

Nei, strengt tatt kan man ta flotte bilder uten å ha peiling på hvordan objektivet fungerer og hva det gjør med lyset som strømmer gjennom det. Men akkurat som man kjører bil bedre når man har grunnleggende kunnskap om sentrifugalkraft, friksjon, akselerasjon og nedbremsning, er det lettere å velge riktig optikk til formålet og å bruke optikken optimalt når man har fått en elementær forståelse for hvordan optikken er bygd opp.

Definisjonen på brennvidde er avstanden mellom det optiske midtpunktet i objektivet og filmen – eller i vår tid bildebrikken. I vanlige objektiver er det optiske midtpunktet omtrent sammenfallende med der hvor blenderåpningen befinner seg.

Den praktiske betydningen av brennvidden er at den for det første bestemmer i hvilken skala motivet vil bli gjengitt, og for det andre i hvilken bildevinkel motivet vil bli gjengitt, med andre ord motivets relative størrelse.

I filmens tid ble kameraer flest levert med et «normalobjektiv». Dette er definert som en brennvidde tilsvarende diagonalen av kameraets filmrute. I et kamera som benyttet tradisjonell «småbildefilm» med negativformat på 24 x 36 mm, er denne diagonalen 43,2 mm. Hvis man satte et objektiv med brennvidde på 43,2 mm på et tradisjonelt speilreflekskamera, ville man ha et «ekte» normalobjektiv, som også samsvarer ganske bra med det menneskelige øyets oppfatning av et motiv gjengitt i «normalt perspektiv». I praksis satte kameraprodusentene vanligvis på et objektiv med 50 mm brennvidde, som ble den regjerende definisjonen på et normalobjektiv.

Objektiver der brennvidden er kortere enn filmformatets diagonal, regnes som vidvinkelobjektiver. Med dem får man med en større del av motivet. Når brennvidden er lengre, snakker vi om teleobjektiver, som fra samme fotograferingsstandpunkt gir et større bilde eller mindre utsnitt av motivet enn normal- og vidvinkelobjektiver.

Alt dette var greit da folk stort sett fotograferte med småbildefilm, med unntak av en del profesjonelle fotografer, som brukte større filmformat. Men så kom det på markedet en del kameraer og filmformater i mindre størrelse og skapte full forvirring. For eksempel fikk vi APS-film, som hadde en bildeflate på 56 prosent av flaten på 24 x 36 mm-film (også kalte 35 mm-film). Vi fikk også 110-film, som var enda mindre.

Kaoset ble komplett da digitalkameraene kom på markedet. De kompakte digitalkameraene har en bildebrikke med ekstremt liten bildeflate sammenlignet med 135 mm-film. Canon Digital IXUS 900 Ti har typisk en ccd-brikke på bare 7,18 x 5,32 mm – omtrent som en fingernegl. Det er mulig kamerafabrikantene er redd for at kundene skal reagere negativt når de får vite hvor små bildebrikkene egentlig er. I hvert fall oppgis som regel bildebrikkestørrelsen på kompaktkameraene som «sensor-størrelse» i tommer – i dette tilfelle 1/1,8 ". Her er det for øvrig lett å bli forvirret. 1/2,7" er enda mindre – det er bare tallet under brøkstreken som er større.

Men også de fleste digitale speilreflekskameraene har mindre bildebrikker enn de gamle filmbaserte speilreflekskameraene. De fleste opererer med tilnærmet APS-format, altså rundt halvparten av 35 mm-film. Canon EOS 400D har en bildebrikke på 22,2 x 14,8 mm, og Canon EOS 30D har en på 22,5 x 15 mm. Semiproff- og proffmodellene Canon EOS 5D og EOS-1Ds Mark III er derimot «fullformatkameraer», med brikke på 36 x 24 mm. Nikon har standardisert på et format selskapet kaller Nikon DX på alle sine speilreflekskameraer, enten de er forbruker- eller proffkameraer. Formatet er på cirka 23,7 x 15,5 mm.

Med alle disse varierende brikkestørrelsene er begrepet normalobjektiv blitt fullstendig utflytende og nesten meningsløst. For å gjøre kaoset komplett har kamerafabrikantene gått bort fra standardoptikk med fast brennvidde. I stedet selges de aller fleste digitalkameraer med zoomobjektiv, gjerne med et brennviddeomfang på 3x-4x zoom. Fabrikantene oppgir som oftest brennvidden omregnet til 35 mm-filmformat. På det nevnte Canon Ixus-kameraet er brennvidden 7,7-23,1 mm. Dette sier ikke folk flest noe som helst. Derfor oppgis brennviddeomfanget gjerne omregnet til 35 mm-filmformat, i dette tilfellet 37-111 mm.

«Normalzoomen» som leveres med de digitale speilreflekskameraene, er gjerne på 18-55 mm eller i noen tilfeller 18-70 mm. Litt variabelt fra merke til merke må man gange disse tallene med 1,5 eller 1,6 for å finne ut hva de tilsvarer med 35 mm-film. Canon har noen kameraer med brikke midt mellom «APS-størrelse» og fullformat hvor brennviddefaktoren er cirka 1,3.

For ordens skyld vil normalbrennvidden på de fleste digitale speilreflekskameraer (med tilnærmet APS-brikkestørrelse) være cirka 28 mm, mens det på det nevnte Ixus-kameraet vil være i underkant av 9 mm.

Lysstyrke og blender

Så var det lysstyrke og blender, da.

På de aller fleste kameraer vil det være inngravert informasjon på eller ved objektivet om brennvidde og lysstyrke. På mitt lille kompaktkamera står det «5.8-17.4mm 1:2.8-4.9». Denne kryptiske informasjonen, som på norsk skulle ha vært gjengitt med komma i stedet for punktum, betyr at objektivet har en brennvidde fra 5,8 til 17,4 mm (som tilsvarer 3x optisk zoom). I vidvinkelmodus vil høyeste lysstyrke være blender 2,8; i telemodus vil den være sunket til 4,9. På mange kameraer finner man også bokstaven «f» i denne oppramsingen. Den står i så fall for «focus», som er et uttrykk for brennvidde.

Objektivets lysstyrke er et mål på hvor stor lysstrøm objektivet slipper gjennom når blenderlamellene er helt åpne. Tallet er et forholdstall for forholdet mellom objektivåpningen og objektivets brennvidde – som vi allerede har gjennomgått. Med lysstyrke 1:2 er blenderåpningens d iamet er halvparten så stor som objektivets brennvidde.

I gamle dager vred man på en blenderring for å endre størrelsen på åpningen som lyset slippes inn gjennom. På digitalkameraene trykker man gjerne på en knapp eller vrir på et hjul – eller man overlater det til automatikken. I alle tilfeller virker tallene man kan velge, litt forvirrende. Større tall betyr mindre blenderåpning. Dette er fordi blendertallet egentlig er tallet under brøkstreken. Blender 22 betyr egentlig 1/22, og må altså være mindre enn blender 4, som er 1/4.

En viktig praktisk konsekvens av dette med blenderåpninger er at lysbrytningen blir annerledes om du benytter stor eller liten blenderåpning. Med liten blenderåpning, for eksempel blender 22 på et speilreflekskamera, blir det liten lysbrytning, og både deler av motivet som er nært og langt unna kameraet gjengis skarpt. Da har du fått stor dybdeskarphet. Tar du derimot bilde med stor blenderåpning, for eksempel blender 4, blir dybdeskarpheten liten. Ypperlig til portretter der du vil fremheve personen og gjøre bakgrunnen diffus.

Blendertallet representerer imidlertid bare et forholdstall. På et kompaktkamera er «blender 18» en mye mindre «lysåpning» enn blender 18 på et større speilreflekskamera, målt i millimeter. Derfor er det ofte vanskelig å få til så selektiv dybdeskarphet med et lite kompaktkamera som med et stort speilreflekskamera. Da er det er godt å vite at dette er noe som kan fikses i bildebehandlingsprogrammet etterpå...

Bildeprosessering og lagring

Vi har allerede vært innom bildebrikken som nå har overtatt filmens rolle. Men hvordan fungerer den?

Enkelt fortalt består bildebrikken av en integrert krets koblet til flere millioner bittesmå, lysfølsomme dioder som brukes til å omsette lys til elektrisk spenning. Oppfinnelsen ble gjort på slutten av 1960-tallet, men det var først midt på 1990-tallet at anvendbare digitalkameraer til akseptabel pris så dagens lys. I løpet av de siste 10-15 år har ccd-brikken, og varianter som cmos-brikken, revolusjonert fotoverdenen og fjernet behovet for å bruke film – selv om film fortsatt har noen svorne tilhengere og dessuten kjøpes på impuls i form av engangskameraer.

Over ccd-brikken ligger det en maske delt opp i røde, blå og grønne piksler som filtrerer det innkommende lyset og gjør det mulig for elektronikken å oppfatte fargene.

Dataene fra bildebrikken blir deretter behandlet i kameraets digitale signalprosessor, en type prosessor som er spesialdesignet for prosessering i sanntid. Signalprosessoren er mer effektive til sine oppgaver enn generelle prosessorer myntet på alle mulige slags oppgaver. Signalprosessoren er med på å beregne eksponering og utføre en rekke andre kameraoperasjoner.

Hos de forskjellige kameraprodusentene har signalprosessorene mer og mindre fancy navn Canon har nå sin tredjegenerasjons Digic-prosessor, Digic III, der en av nyhetene er prosessor-basert i stedet for programvare-basert ansiktsgjenkjenning. Dette er noe flere andre kameraprodusenter også kan skilte med, for eksempel Nikon og Fujifilm.

Mer om bildeprosessering og lagring kommer vi tilbake til i artikkelserien.

Elementær bildekomposisjon

Når artikkelserien kommer i gang, vil vi bruke litt tid innledningsvis til å gjennomgå elementære normer og regler for bildekomposisjon – det gode gruppebildet, hvordan få følelse av nærkontakt med personen i et portrett, hvordan man best håndterer landskapsfotografering (stikkord: stå opp i tidligere enn alle andre!), og hvordan man fryser motiver i rask bevegelse – eller av og til velger det motsatte, å la bevegelsene bli uskarpe.

Vi kommer imidlertid også til å fastslå at komposisjonsregler er til for å brytes! For ingen regel er uten unntak, heter det. Mange spennende og gode fotografier blir til fordi man enten under fotografering eller under redigeringen etterpå bevisst (noen ganger ubevisst) bryter normer og regler for «det gode fotografi». Det er greit å være kjent med normene, men det kan også være greit å vise litt mot og selvstendighet.

>>>>> Del 2 - Overføringen til pc >>>>>

Innhold:

Del 1 - Fotograferingen
Del 2 - Overføringen til pc
Del 3 - Bildeorganiseringen
Del 4 - Det digitale pc-mørkerommet
Del 5 - Hvilket program er best?
Del 6 - Utskrift, presentasjon og deling
Del 7 - Sikkerhetskopiering