Et vellykket kombikamera

Olympus E-330 er i utgangspunktet en typisk representant for den nye generasjonen digitale speilreflekskameraer myntet på forbrukermarkedet. Kamera-sjangeren er dessuten velegnet for enklere fotograferingsoppdrag i jobbsammenheng, under forhold som ikke krever solid proffutrustning, f.eks. interiørbilder til boligannonser på Web.

I praksis snakker vi om kameraer som har en overkommelig pris og etter forholdene er ganske lette og kompakte. Fritidsfotografer ønsker ikke å bære på kamera som med påsatt optikk veier et par kilo eller mer.

På vår digitalvekt endte Olympus E-330 på 946 gram «skuddklart», med batteri, xD PictureCard-minnebrikke og bærerem samt påmontert 14-45 mm f/3,5-5,6 standardzoom med solblender. Vekten på kamerahuset med batteri var 610 gram (oppgitt til 550 gram uten batteri). Det finnes altså mindre og lettere speilreflekskameraer på markedet, men Olympus E-330 hører så absolutt hjemme i kompaktklassen.

På digitale speilreflekskameraer brukes LCD-skjermen bare til å se på bilder som allerede er tatt, samt til å vise innstillingsmenyen. Man får ikke sett noe forhåndsbilde av motivet. Årsaken er logisk: For at man skal kunne se motivet i søkeren, sitter det et speil midt i lysbanen mellom objektivet og bildebrikken. Lyset slipper frem til bildebrikken bare i den lille brøkdelen av et sekund da bildet tas og speilet vippes opp, og det er først når kameraets signalprosessor har bearbeidet bildedataene og lagret dem i minnekortet at vi får anledning til å se bildet på LCD-skjermen.

Proffotografene synes dette er OK. De er vant til å bruke kameraer der motivet bare kan ses gjennom søkeren. Det samme gjelder for mange av amatørene som har kjøpt seg digitalt speilreflekskamera de siste årene og som har erfaring fra filmbaserte speilreflekskameraer.

Men nå begynner det å komme nye kjøpere som kanskje aldri har brukt speilreflekskamera før, og som er vant til «levende» LCD-skjerm fra kompakt-digitalkameraene. Vi tipper at det blant annet er disse som Olympus ønsker å komme i møte med E-330.

Ekstra bildesensor

Løsningen er en ekstra bildesensor i kameraet. Hovedsensoren, den som håndterer dataene som blir liggende i bildefilen, er en såkalt LMOS-sensor (Live MOS-sensor), som er plassert på tradisjonelt vis i kameraet. Men i tillegg har kameraet en separat CCD-brikke («Full Time Live View CCD»), som kontinuerlig fôrer LCD-skjermen med bildesignaler. Brikken mottar lyset fra motivet via en snedig tre-speilkonstruksjon med ett vanlig speil, som riktignok er sidehengslet og ikke topphengslet, samt to halvt gjennomskinnelige og ubevegelige «porro»-speil, som sender noe av lyset til CCD-brikken og noe til selve søkeren.

LMOS-sensoren er utviklet med utgangspunkt i Olympus' behov for en sensor som er aktivert hele tiden. I vanlige digitale speilreflekskameraer er CMOS- eller CCD-brikken bare fullt aktivert mens bildene tas og kan bl.a. kjøles ned mellom opptakene. Som kjent er varmen som utvikles i diodene, særlig under lange opptak på stativ om natten, en av kildene for bildestøy i digitalkameraer. Denne utfordringen har Olympus løst med sin Live MOS-sensor, som bruker mindre strøm og som ifølge Olympus utvikler mindre varme og bildestøy enn vanlige CCD- og CMOS-brikker.

Midt under testingen av kameraet fikk jeg i oppdrag å ta en serie interiørbilder på et nybygd gårdsturistanlegg i Trollheimen, med lange eksponeringstider og kameraet på stativ. Her kom LCD-løsningen til sin fulle rett. Det var praktisk å se både motiv og innstillinger på samme skjerm. Og siden LCD-skjermen kan vris opp og ned, kunne jeg se motivet godt også når kameraet ble plassert helt inne i et hjørne for å få med hele rommet. Et praktisk kamera for eiendomsmeglere, med andre ord.

I svært lyse omgivelser, eller med kraftige lamper i nærheten, må man være obs på at strølys fra søkeren kan påvirke eksponeringen. Det finnes imidlertid en egen knapp til å stenge søkeren i slike situasjoner.

Noen vil kanskje hevde at jeg motsier meg selv når jeg roser Olympus-løsningen, for jeg har jo tidligere skrevet negativt om at produsentene dropper gjennomsiktssøkeren på kompaktkameraene og tvinger deg til å komponere bildene på LCD-skjermen, som f.eks. synes dårlig i sollys. Men E-330 gir i stedet det beste fra to verdener: en god LCD-skjerm for en del situasjoner og en god speilreflekssøker som passer bedre i andre tilfeller.

Foruten ordinær modus der man kan se motivet både i søkeren og på LCD-skjermen (alternativt med bare innstillingsinformasjonen på LCD-skjermen) kan man kjøre kameraet i en spesiell makro-modus. Da låses speilet og man kan kun se motivet på LCD-skjermen. Fokuseringen gjøres manuelt, med opptil 10x forstørrelse av skjermbildet. Dette oppsettet gir god kontroll med bl.a. dybdeskarpheten.

For øvrig kan LCD-skjermen vise utsnitt av to eksponerte bilder samtidig. Dette kan være praktisk hvis du f.eks. ønsker å sammenligne skarpheten eller fargetonen i to bilder du har tatt av samme motiv.

LCD-skjermen kan også vise eksponerte bilder i «kalendermodus», der bildene på bildebrikken er gruppert i forhold til hvilken dag de ble tatt.

E-330 har for øvrig hele 20 forhåndsprogrammerte motivtyper i tillegg til de mer brukerstyrte innstillingene, så her bør alle og enhver kunne finne bruksmåter som de blir fortrolig med.

Ja da, vi har observert at en del testere har påpekt at speilreflekssøkeren i Olympus E-330 har et lite og mørkt søkerbilde, sammenlignet med hva konkurrentene kan by på. Og vi er enig i at søkeren ikke er blant de beste. Det fikk vi sammenlignet ganske solid i og med at vi kort tid i forveien hadde hatt Nikon D200 inne til test – en stor og lyssterk søker som er rene himmelen i forhold.

Men et poeng vi ikke har sett noen andre gjøre ut av dette, er at nettopp den unike muligheten til å benytte LCD-skjermen som søker i en del tilfeller der det er praktisk, bidrar til å svekke kritikken mot den dårlige speilreflekssøkeren. Man kan i stedet velge å se på dette som noe av prisen man må være villig til å betale for fordelen med en «levende» LCD-skjerm med full søkerfunksjonalitet. Selv om argumentet ikke er relevant for alle, bør det være det for dem som har sans for Olympus' LCD-løsning.

Selv om man normalt vil foreta bilderedigeringen på PC etterpå, er det med Olympus-kameraet mulig å foreta en del redigering i kameraet også. Blant annet kan hvitbalanse og skarphet justeres i ettertid. Kameraets innstillinger avgjør hvilke endringer som blir gjort. På denne måten kan bilder tatt i RAW-format konverteres i en kopi til TIFF- eller JPEG-format allerede i kameraet.

JPEG- og TIFF-bilder kan også konverteres til sort/hvitt eller bruntonebilde, og fargedybden kan endres. På JPEG-bilder kan røde blitsøyne fjernes i kameraet.

E-330 har ikke dybdeskarphetskontrollknapp, men i kombinasjon med serieopptaksknappen og et spesielt menyoppsett får man dybdeskarphetskontroll likevel. Dette er en funksjon som mange av dem som velger speilrefleks, setter stor pris på. Dessverre er den dårlig beskrevet i håndboka.

Men ellers er dokumentasjonen OK. Den består av et kortfattet innføringshefte samt en nesten 200-siders grundig håndbok vedlagt på CD i PDF-format. Håndboka inneholder også nyttige fotograferingstips.

På den negative siden noterer vi at E-330 har lang oppstartstid sammenlignet med andre digitale speilreflekskameraer, nesten tre sekunder. Man sparer godt og vel ett sekund ved å slå av støvfjerningen, men uansett er dette tregt. Flere av konkurrentene er så å si «instant on». Og treg USB 1.1-hastighet på bildeoverføringen er pinlig i dag.

Kjøper man Olympus E-330 i pakkeløsning med zoomobjektivet Olympus Zuiko Digital 14-45 mm 1:3,5-5,6, er for øvrig veiledende pris 9 290 kroner inkl. mva.

Olympus E-330 er et «levende» bevis på hvordan kamerabransjen prøver å tilpasse seg nye typer brukere, i dette tilfellet folk som er vokst opp med digitale kompaktkameraer og som nå vil ta steget opp i speilrefleksverdenen, uten å gi avkall på fordelene med «levende» LCD-skjerm. Om E-330 blir en markedssuksess, er vanskelig å si. Kameraet har arvet den sære designen til E-300 fra 2004, som ikke har slått særlig godt an. E-500 fra 2005 har mer tradisjonell design, og er mye stiligere.

Men funksjonsmessig er E-330 et ypperlig kamera. Foruten å gi «levende» LCD-visning av motivet har LCD-skjermen også eksemplarisk menyoversikt som gjør kameraet lett og raskt å betjene. Dette i kombinasjon med god bildekvalitet og tilgang til Olympus' raskt voksende objektivfamilie, mange av dem objektiver med svært høy kvalitet, gjør at vi anbefaler at man tar med E-330 på kandidatlisten når man skal kjøpe seg digitalt speilreflekskamera. Det har alle tidligere kjente Olympus-egenskaper som god ergonomi, god bildekvalitet, masser av tilpasningsmuligheter, «supersonisk» støvfjerning og et lavt og diskret støynivå ved eksponering. Anbefales.

Fakta:
Olympus E-330
Veil. pris: kr 8 440 inkl. mva. (kun kamerahus)
Leverandør: Olympus Norge AS
Internett: www.olympus.no

Karrakterer
Funksjonalitet: 8
Pris/egenskaper: 8
Bildekvalitet: 8

Tekniske data
Speilreflekskamera med Four Thirds-objektivfatning. Live MOS-bildesensor med ca. 7,5 millioner effektive piksler. Bildeopptak i 4:3-format. Speilreflekssøker som viser ca. 95 % av bildefeltet med 0,92x forstørrelse. Minnekortplass både for xD PictureCard og CompactFlash. Digital ESP-lysmåling med 49 soner, i tillegg til sentrumsveid og punktbasert lysmåling. Bilder lagres i JPEG, TIFF eller RAW. 2,5-tommers LCD-skjerm på 215 000 piksler. Lukkertider: 60-1/4000 s. Trepunkts autofokussystem. Eksponeringsautomatikk eller blender- og lukkerforvalg samt full manuell innstilling, pluss 20 forhåndsprogrammerte oppsett. ISO 100-400 (inntil ISO 1600 i spesialinnstilling). Serieopptak 3 b/s i serier på inntil 4 bilder i RAW, 15 i JPEG. Innebygd blits, blitssynk 1/180 s. Blitssko for ekstern blits. USB 1.1-bildeoverføring. Olympus Master-programvare medfølger.

Sammen med Olympus E-330 fikk vi låne en av perlene i Olympus' optikkutvalg: Zuiko Digital ED 150 mm 1:2.0. Etter forholdene anses dette som et kompakt og lett teleobjektiv som først og fremst utmerker seg med høy lysstyrke.

En lysstyrke på f/2.0 tilsier riktignok at et objektiv med denne brennvidden får en frontlinse med ganske stor diameter, i dette tilfellet hele 82 mm. Og når objektivet er i bruk, med solblenderen påsatt, ser det ikke så lite og kompakt ut likevel. Det veier da også tre ganger så mye som kamerahuset: 1 606 gram netto på vår digitalvekt, eller hele 1 712 gram brutto med fremre og bakre objektivdeksel og solblender – dvs. slik det gjerne er i fotobagen.

Men dette er prisen man må betale – i tillegg til 23 000 kroner inkl. mva. – for å kunne utnytte objektivets største force, den høye lysstyrken. Jeg prøvde kameraet på en februar-fjelltur i gråvær, med snøfall og svakt lys. Med dette objektivet kunne jeg fortsatt ta bilder på lavt ISO-nivå – dvs. med minimal fare for «kornet» som gjerne kommer når man presser opp ISO-nivået – og uten å benytte kamerastativ.

Hadde jeg i stedet benyttet min egen rimelige telezoom som jeg vanligvis har med meg på slike turer, ville jeg ha «mistet» 3-4 blenderåpninger. I praksis ville det ha ført til at jeg måtte ha benyttet så lange lukkertider at jeg måtte ha tatt med meg stativ også. Det slapp jeg med Olympus' 150 mm-objektiv.

Brennvidden på 150 mm tilsvarer for øvrig 300 mm omregnet til 35-mm filmkamera – på Olympus' 4/3-brikke er brennviddefaktoren 2x. Objektivet kan normalt fokusere mellom 1,4 meter og uendelig. Med en bryter kan man avgrense fokusområdet til to ulike soner for å sikre raskere fokusering, f.eks. for å hindre at kameraet prøver å fokusere på motivelementer i forgrunnen når hovedmotivet befinner seg langt unna. Nyttig f.eks. ved dyrefotografering ute i naturen.